Hvilket skriftspråk hadde vi i 1814?

Hvilket skriftspråk hadde vi i 1814?

Året 1814 representerer et udiskutabelt vendepunkt i norsk historie, selve fundamentet for vår nasjonale fortelling. Det var året da Norge, etter over fire hundre år under dansk styre, endelig trådte frem som en selvstendig nasjon, utrustet med sin egen grunnlov. Denne monumentale politiske løsrivelsen fra Danmark ble imidlertid ikke ledsaget av en umiddelbar språklig løsrivelse. Til tross for et brennende ønske om nasjonal uavhengighet, var det danske skriftspråket fortsatt det fullstendig dominerende i Norge, en språklig arv som skulle prege samfunnet og sette dype spor i den påfølgende nasjonsbyggingsprosessen. I dette essayet vil vi utforske hvorfor dansk var skriftspråket i 1814, ved å granske Norges språkhistorie under unionen, analysere den konkrete språksituasjonen ved selvstendigheten, og belyse språkets avgjørende rolle i skapelsen av en ny nasjonal identitet. Vi vil argumentere for at selv om den politiske uavhengigheten var ny og revolusjonerende, var den språklige situasjonen en kompleks konsekvens av historiske prosesser som krevde langt mer tid å endre.

Den historiske bakgrunnen: Dansk språks dominans

For å forstå språksituasjonen i 1814, må vi spole langt tilbake i historien. Fra 1380, med Kalmarunionen, og frem til 1814, var Norge uløselig knyttet til Danmark gjennom en langvarig union. Denne unionstiden var preget av en gradvis, men omfattende språklig danisering. Etter den katastrofale Svartedauden, som herjet på midten av 1300-tallet, opplevde Norge en dyp og langvarig svekkelse – både demografisk, politisk og økonomisk. Store deler av den norske eliten forsvant, og de gjenværende institusjonene mistet mye av sin kraft. Denne svekkelsen banet vei for at det norrøne skriftspråket, som tidligere hadde vært i bruk og dannet grunnlag for en rik sagalitteratur, gradvis ble erstattet av dansk som det foretrukne administrasjonsspråket. Det norrøne skriftspråket var en variant av gammelnorsk og hadde vært brukt i Norge og på Island i middelalderen, men det stivnet og forsvant som et levende skriftspråk i takt med Norges nedgangstid.

På 1500-tallet ble dansk ytterligere befestet som det offisielle skriftspråket i Norge, primært gjennom reformasjonen i 1536/37. Da den lutherske reformasjonen ble innført fra Danmark, fulgte den danske bibelen og dansk kirkespråk med. Dette sikret at dansk ble språket for både åndelig og verdslig autoritet. Kirken var den viktigste formidleren av skriftspråk til folket, og gjennom prekenen, salmesangen og konfirmasjonsundervisningen ble dansk en uunngåelig del av den språklige hverdagen, spesielt for den voksende lesekyndige delen av befolkningen. Universitetsutdanningen, som fant sted i København, sementerte ytterligere den danske innflytelsen blant de intellektuelle og embetsmennene, som var samfunnets ledere og forvaltere.

Som en direkte konsekvens var det danske skriftspråket som ble brukt i praktisk talt all offentlig sammenheng. Dette gjaldt alt fra utarbeidelse av lovtekster og kongelige forordninger til kirkens prekener og undervisningen i skolen. Embetsmenn, prester, lærere og forretningsfolk over hele landet skrev på dansk, og all litteratur som ble produsert og publisert, enten det var sakprosa eller skjønnlitteratur, var i all hovedsak skrevet på dette språket. Selv om det i dag kan være utfordrende å klart skille mellom «rent» dansk og det som da ble oppfattet som et fornorsket dansk fra denne perioden – ofte kalt dansk-norsk – var det altså dansk grammatikk, et dansk ordforråd og dansk syntaks som utgjorde ryggraden i det offisielle skriftspråket. Dette språket var standarden i de intellektuelle sirkler og ved det nye universitetet i Christiania (grunnlagt 1811).

Diglossi (fra gresk di «to» og glossa «tunge») beskriver en språksituasjon der to varianter av et språk eksisterer side om side i et samfunn, og der hver variant har sin egen distinkte funksjon og status. Ofte er det én høystatusspråkvariant (H-språket), gjerne et skriftspråk eller formelt talespråk, og én lavstatusspråkvariant (L-språket), som er det dagligdagse talespråket eller dialekten. I Norges situasjon frem til 1814 var dansk skriftspråk H-språket, mens de norske dialektene utgjorde L-språket. Dette skapte et markant skille mellom elite og folk, og mellom offentlig og privat sfære.

Et språklig gap mellom elite og folk

Det er imidlertid viktig å understreke at denne dominansen av dansk skriftspråk ikke innebar at folk flest snakket dansk. I hverdagen var det de norske dialektene som utvilsomt dominerte i talespråket, både i by og bygd, og disse dialektene representerte en ubrutt linje fra norrønt, dog sterkt utviklet og regionalt varierte. Vi snakker her om en språksituasjon som kjennetegnes av det lingvister kaller diglossi, der skriftspråket og talespråket var svært ulike og hadde ulike sosiale funksjoner. Dette skapte et betydelig språklig gap mellom den utdannede eliten – embetsmenn, prester, handelsmenn i byene – og folk flest, samt mellom skriftlig kommunikasjon og muntlig uttrykk. Eliten, som ofte hadde sin utdannelse fra København, utviklet en «dannet dagligtale» som var en tilnærming til dansk skriftspråk, men med norske uttaletrekk og noe norsk ordforråd. Denne «dannete dagligtalen» kan sees som en forløper til det vi senere kjenner som bokmål.

For store deler av befolkningen, spesielt blant bønder og vanlige arbeidere i distriktene, var det danske skriftspråket fremmed og ofte lite forståelig. Dette bidro til en form for språklig og dermed sosial ekskludering, der tilgang til formell utdanning, administrasjon og makt var forbeholdt dem som behersket dansk. Vi kan forestille oss utfordringene dette skapte for kommunikasjonen mellom statsmakten og borgerne, mellom kirken og menigheten, og mellom lærer og elev. Selv om Norge hadde vært i union med Danmark i århundrer, hadde folket beholdt sin språklige egenart i talespråket, noe som skulle bli en viktig faktor i den senere nasjonsbyggingen og språkkampen.

Grunnloven og språket på Eidsvoll

Da det norske folk i 1814 ble samlet til riksforsamling på Eidsvoll for å skrive en grunnlov og forsøke å etablere et selvstendig kongerike – en handling som fulgte etter at Danmark måtte avstå Norge til Sverige ved Kieltraktaten – ble det danske språket fremdeles benyttet som skriftspråk. Grunnloven, Norges viktigste dokument for selvstendighet, ble skrevet på et formelt og tidvis arkaisk dansk. Det er riktignok observert enkelte norske ord og uttrykk, samt særnorske stavemåter i dokumentet, men det var likevel ingen intensjon om å konstruere et helt nytt, norsk skriftspråk over natten. Bruken av dansk var et resultat av både praktiske og politiske årsaker som var dypt forankret i datidens samfunnsstruktur og den lange unionstiden.

En viktig praktisk årsak var at det danske skriftspråket rett og slett var det embetsstanden, de utdannede og de som deltok på Eidsvoll, kjente best. Dette var Norges daværende elite, menn med utdannelse og embeter, som alle hadde dansk som sitt skriftspråk og sin «dannete dagligtale». Det var språket man hadde lært å lese og skrive i skolen og på universitetet, og det fantes ingen etablert norsk språknorm som kunne erstatte det. Ideen om et selvstendig norsk skriftspråk var på dette tidspunktet umoden; det fantes ingen grammatikker, ordbøker eller en samlet offentlig opinion som kunne støtte et slikt prosjekt. Språket var simpelthen ikke en prioritert sak under den akutte politiske krisen i 1814; fokus lå på å sikre nasjonal uavhengighet.

På dette tidspunktet fantes det verken et etablert landsmål (senere nynorsk), basert på dialektene, eller et fornorsket dansk (senere bokmål) som offisielle og allment aksepterte alternativer. Språkdebatten hadde ennå ikke kommet skikkelig i gang. De få norske trekkene i Grunnloven kan primært tolkes som ubevisste interferenser fra nordmenns talemål, eller som en forsiktig og uformell tilpasning for å signalisere en gryende norsk identitet. Dette reflekterer en generell tendens fra de siste tiårene av unionen, der mange norske forfattere og embetsmenn ubevisst lot sitt dagligtale prege skriftspråket. Det var en gradvis, organisk utvikling, ikke et planlagt brudd.

De første spirene til fornorsking

Selv om dansk var det ubestridte skriftspråket i 1814, var frøene til en fremtidig norsk språkutvikling allerede sådd. Etter 1814 vokste det frem en sterk nasjonal bevissthet i Norge, drevet frem av Romantikken og ønsket om å markere en tydelig norsk identitet, adskilt fra både Danmark og Sverige. Spørsmålet om språket ble raskt en sentral del av denne nasjonsbyggingsprosessen. Det var i denne perioden vi ser de første bevisste forsøkene på å tilpasse og fornorske det danske skriftspråket som ble brukt i Norge. Dette skjedde ikke gjennom en radikal reform, men heller gjennom en inkrementell tilpasning, der man gradvis tok inn norske ord, grammatiske former og stavemåter. Denne prosessen kan vi studere i detalj om vi fordyper oss i norskfaget.

Det danske språket som ble brukt i Norge i 1814, begynte imidlertid allerede da å absorbere visse norske trekk. Enkelte ord og uttrykk var typisk norske, og noen skrivemåter ble tilpasset norske talemåter, ofte med en mer konservativ, ortofon stavemåte enn i Danmark. Dette var de aller første, forsiktige spirene til det som senere skulle utvikle seg til bokmål – en gradvis fornorsket variant av dansk. De som sto i spissen for denne utviklingen, var intellektuelle som ofte utvekslet tanker i den nye intellektuelle offentligheten, inkludert i aviser og tidsskrifter. Diskusjonene om et eget norsk skriftspråk ble et brennhett tema, men først for alvor fra 1830-tallet. …