Hvilket politisk parti stod bak 1917-reformen?

Innledning: Venstre og rettskrivingsreformen av 1917

Norsk språkpolitikk har gjennom historien vært et sentralt felt for politisk agitasjon og nasjonsbygging, der ulike partier har spilt avgjørende roller i utformingen av skriftspråket. Det er et område hvor ideologiske overbevisninger og kulturelle visjoner har formet retningen for samfunnsutviklingen, og ingen periode illustrerer dette bedre enn tiden rundt Norges løsrivelse fra unionene. I en ung nasjon som skulle finne sin egen stemme og identitet etter århundrer under fremmed styre, ble språket et kraftfullt symbol på uavhengighet og demokrati, en arena for å definere hva det betydde å være norsk.

Blant de mest innflytelsesrike endringene finner vi rettskrivingsreformen av 1917, en epokegjørende begivenhet som hadde som mål å «fornorske» bokmålet og fremme en tilnærming til nynorsk. Denne reformen, med sine både valgfrie og obligatoriske endringer, markerte et viktig skritt i arbeidet med å skape et mer enhetlig og norsk preget skriftspråk. Den representerte ikke bare en teknisk justering av ortografien, men en dypere ambisjon om å demokratisere språket og knytte det nærmere den levende talen i befolkningen. Gjennom denne teksten vil vi utforske hvordan 1917-reformen var et bindeledd mellom tradisjon og fornyelse, og hvordan den forsøkte å skape et mer inkluderende språkbilde ved å bygge bro mellom ulike språktradisjoner.

Det sentrale spørsmålet er hvilket politisk parti som stod bak dette omfattende arbeidet, og svaret er tydelig: Det var Venstre. Partiet hadde en lang historie med et brennende engasjement for språkdemokrati og jamstilling mellom målformene, et tema som er viktig i norskfaget. Denne artikkelen vil utforske Venstres sentrale rolle i utformingen og gjennomføringen av 1917-reformen, og analysere de underliggende ideologiske og politiske motivene for partiets støtte til en så betydelig språkreform. Vi vil også se på reformens konkrete innhold, dens umiddelbare og langsiktige implikasjoner for samnorskpolitikken, og hvordan den la grunnlaget for den videre språkutviklingen i Norge, samt hvordan den fortsatt preger vår forståelse av språk og makt i samfunnet.

Venstre: Partiets historiske rolle og ideologi

Venstre, Norges eldste politiske parti, stiftet i 1884, har en ubestridelig historie som en drivkraft i norsk språkpolitikk. Partiet var ikke bare arkitekten bak det banebrytende jamstillingsvedtaket i 1885, som juridisk likestilte landsmål (nynorsk) og riksmål (bokmål), og den like viktige målparagrafen i 1892, som sikret nynorskens plass i skolen; Venstre spilte også en nøkkelrolle i gjennomføringen av den omfattende rettskrivingsreformen i 1917. Partiets røtter lå dypt forankret i den folkelige nasjonalbevegelsen som preget Norge i siste halvdel av 1800-tallet, en tid da arbeidet med å definere og styrke en egen norsk identitet var på sitt mest intense etter århundrer under fremmed styre.

Venstres velgerbase og sentrale medlemmer bestod i stor grad av lærere, bønder, småborgere og embetsmenn med folkelige røtter – grupper som alle hadde et sterkt ønske om å styrke norsk språk, kultur og nasjonal selvstendighet i kjølvannet av unionsoppløsningene med både Danmark i 1814 og senere Sverige i 1905. Deres politiske plattform var uløselig knyttet til arbeidet med å bygge en egen, sterk norsk identitet, et tema som ofte behandles i norsk. For Venstre handlet det om å skape et samfunn bygget på folkelig deltakelse, nasjonal selvråderett og en liberal, opplyst offentlighet, og språket ble ansett som et uunnværlig verktøy i denne prosessen.

Partiets ideologi var preget av en dyp tro på fremskritt, folkestyre og kulturell frigjøring. De så det som sin oppgave å løfte frem det norske i møte med utenlandsk, spesielt dansk, innflytelse. Denne kampen var ikke bare språklig, men også en del av en bredere demokratiseringsprosess. Ved å fornorske skriftspråket og tilnærme målformene ønsket Venstre å minske det sosiale skillet mellom de språklig privilegerte byfolkene og den brede folkemassen på landsbygda. Språkreformen ble dermed et redskap for å utjevne sosiale forskjeller og fremme en mer egalitær nasjon. Disse idealene er sentrale for å forstå Norges språkhistorie.

Språk som nasjonal byggestein og demokratisk verktøy

For Venstre var språket langt mer enn et kommunikasjonsmiddel; det var en fundamental byggestein i den norske nasjonale identiteten og en avgjørende faktor for demokratisk deltakelse. Partiet argumenterte konsekvent for at det daværende skriftspråket, som hadde et betydelig dansk preg etter århundrer under dansk styre, måtte fornorskes. Dette innebar en gradvis frigjøring fra danske normer til fordel for en mer autentisk norsk språks form, for å reflektere den språklige virkelighet i Norge. Den danske innflytelsen, særlig på skriftspråket, ble sett på som et levende symbol på den tidligere unionen, og en fornorskning var essensiell for full nasjonal selvstendighet og kulturell egenart.

Samtidig var Venstre preget av en pragmatisk og inkluderende holdning til Norges to skriftspråk, nynorsk (tidligere kalt landsmål) og bokmål (tidligere riksmål). De erkjente verdien av begge målformene og så et stort potensial i å skape større nærhet og gjensidig forståelse mellom dem. Støtten til 1917-reformen var dermed en direkte manifestasjon av partiets ideologi, som tok sikte på å fornorske riksmålet og aktivt legge til rette for en tilnærming mellom bokmål og nynorsk. Dette var et tidlig, men avgjørende, ledd i den ambisiøse og ofte kontroversielle samnorskpolitikken som skulle prege mye av norsk språkdebatt i tiårene som fulgte, en politikk som handler om språk og makt i samfunnet. Målet var å gradvis utvikle ett felles norsk skriftspråk, bygget på folkemålstradisjoner fra både øst og vest, som kunne representere hele nasjonen.

Denne visjonen var ikke bare basert på nasjonalistiske idealer, men også på en sterk pedagogisk overbevisning. Mange av Venstres representanter var lærere eller hadde bakgrunn fra skolevesenet, og de så daglig hvordan det danske skriftspråket skapte vanskeligheter for norske barn i skolen. Et mer norskpreget skriftspråk, nærmere elevenes talemål, ville gjøre lese- og skriveopplæringen enklere og mer effektiv, og dermed bidra til økt folkeopplysning og demokratisk deltakelse. Språket var med andre ord et verktøy for å utdanne og inkludere hele befolkningen.

Gunnar Knudsens regjering og reformens gjennomføring

Det var under Gunnar Knudsens Venstre-regjering, som satt ved makten fra 1913 til 1920, at arbeidet med 1917-reformen ble igangsatt og fullført. Statsminister Knudsen var selv kjent for sitt dype engasjement for utdanning, skolevesen og folkeopplysning, og han delte partiets syn på språkets rolle i samfunnet. Regjeringen, som opererte i en tid preget av nasjonal optimisme og et ønske om å konsolidere den nylig vunne selvstendigheten, så språkreformen som en naturlig og nødvendig del av en bredere samfunnsutvikling og nasjonsbygging.

For Venstre var det en sentral målsetting å sørge for at skriftspråket som ble undervist i skolen og brukt i offentligheten, burde gjenspeile det språket folk faktisk brukte i sin daglige tale. Kontrasten til det eksisterende skriftspråket, som ofte ble oppfattet som et fjernt og fremmed dansk embetsspråk, var sterk. Mange i befolkningen følte seg distansert fra et slikt språk, og dette skapte et udemokratisk skille mellom eliten og folket. Slike reformer er ofte gjenstand for analyse og diskusjon i norskfaget, da de belyser hvordan språk blir et verktøy for både integrering og skillelinjer, og hvordan politiske visjoner om likeverd kommer til uttrykk.

Derfor var partiets mål å fornorske bokmålet, ikke bare som en abstrakt ide, men ved å trekke det nærmere den levende, norske talen. Denne visjonen var i stor grad inspirert av de språklige ideene til presten og pedagogen Knud Knudsen, som allerede på midten av 1800-tallet hadde argumentert for et norsk skriftspråk basert på «dannet dagligtale» – et prinsipp som la vekt på å bruke de beste elementene fra den urbane dagligtalen som grunnlag for et nasjonalt skriftspråk. Han mente at den danske skrivemåten var en barriere for barn i skolen og for nasjonsbyggingen som helhet. 1917-reformen videreførte og konkretiserte mange av Knud Knudsens prinsipper, og bygget videre på den mindre omfattende reformen av 1907.

Presten og pedagogen Knud Knudsen (1812–1895) regnes som bokmålets far. Han argumenterte for å fornorske det danske skriftspråket ved å basere det på "dannet dagligtale", altså talemålet i byene. Hans tanker var avgjørende for utviklingen av et norsk skriftspråk og for de tidlige språkreformene. Han foreslo allerede på 1800-tallet flere endringer som først ble tatt opp i 1907- og 1917-reformene, som for eksempel å fjerne stumme "d'er" og innføre harde konsonanter som "p, t, k" istedenfor "b, d, g" i visse ord, for eksempel «kake» istedenfor «kage» og «ut» istedenfor «ud». …