Hvilket parti stod bak 1938-reformen?

Hvilket parti stod bak 1938-reformen?

Introduksjon: En splittende språkpolitikk

Norsk språkpolitikk har gjennom historien vært preget av intense debatter og dype strider, men få tiltak har vært så kontroversielle og langvarige i sine konsekvenser som rettskrivingsreformen av 1938. Denne reformen markerte et dypere inngrep i det etablerte skriftspråket, særlig bokmålet, enn noe tidligere forsøk. Den innførte en rekke radikale endringer med det eksplisitte mål å redusere avstanden mellom bokmål og nynorsk, i tråd med den ambisiøse, men omstridte, samnorskpolitikken. Konsekvensene av reformen var umiddelbar og vedvarende motstand, som skulle prege det norske samfunnet og den offentlige debatten i tiår fremover.

Et sentralt spørsmål som ofte stilles i ettertid, er hvilket politisk parti som var den drivende kraften bak denne omfattende språkendringen. Svaret er utvetydig: Det var Arbeiderpartiet. På dette tidspunktet dominerte Arbeiderpartiet norsk politikk, hadde flertall på Stortinget og satt i regjering. I denne artikkelen vil vi utforske hvorfor Arbeiderpartiet så seg tjent med å støtte og gjennomføre 1938-reformen, dykke ned i partiets ideologiske begrunnelse for samnorskpolitikken, og se på hvordan reformen ble mottatt og hvilke reaksjoner den utløste i befolkningen. Gjennom denne analysen vil vi argumentere for at reformen var et direkte uttrykk for Arbeiderpartiets sosialdemokratiske samfunnsbygging, der språk ble ansett som et verktøy for sosial utjevning og nasjonal enhet.

Arbeiderpartiets ideologiske forankring i 1930-årene

På 1930-tallet etablerte Arbeiderpartiet seg som det dominerende politiske partiet i Norge, en posisjon de hadde oppnådd gjennom en strategisk omforming fra et radikalt sosialistisk parti til et bredt fundert folkeparti. Deres politiske plattform vektla nå i stor grad velferd, utdanning, sosial utjevning og nasjonal samling – idealer som skulle prege utviklingen av det norske samfunnet i flere tiår fremover, under det som ofte kalles “Arbeiderpartistaten”. I denne konteksten ble også partiets språkpolitikk et integrert element, tett sammenvevd med det overordnede målet om å skape et mer rettferdig og enhetlig samfunn.

Arbeiderpartiet arbeidet for et skriftspråk som var demokratisk, folkelig og tilgjengelig for alle samfunnslag, ikke bare for den dannede eliten. De mente at et slikt språk ville bidra til å viske ut sosiale og geografiske skiller, og slik styrke nasjonal samhørighet. Da Arbeiderpartiet tok over regjeringsmakten i 1935, med Johan Nygaardsvold som statsminister, intensiverte de sitt arbeid med å bruke staten som et aktivt verktøy for å utjevne forskjeller. Dette gjaldt ikke bare økonomiske betingelser, men også kulturelle og språklige forhold, og deres fokus på norskfaget og utdanning var sentral.

Partiets grunnleggende overbevisning var at et nasjonalt skriftspråk burde reflektere folkets virkelige talemål og samtidig fungere som en samlende kraft for en felles nasjonal identitet. I praksis innebar dette et ønske om å redusere den historiske avstanden mellom by og land, og dermed også mellom de to offisielle målformene, bokmål og nynorsk. 1938-reformen var partiets mest ambisiøse forsøk på å realisere nettopp denne visjonen, og den representerte et klart brudd med en mer passiv språkforvaltning til fordel for en aktiv statlig styring i samnorskens ånd. For Arbeiderpartiet var språkpolitikk en viktig del av nasjonsbyggingsprosjektet etter unionsoppløsningen i 1905.

1938-reformen: Innhold, formål og samnorskens visjon

1938-reformen var utvilsomt et produkt av en bevisst politisk strategi, der Arbeiderpartiets kultur- og undervisningspolitikk dannet selve fundamentet. Det overordnede og langsiktige målet var å oppnå en så omfattende tilnærming mellom de to offisielle målformene, bokmål og nynorsk, at de over tid kunne smelte sammen til ett felles skriftspråk – samnorsk. Selv om ideen om en sammensmeltning av målformene hadde sine røtter tilbake til jamstillingsvedtaket av 1885, var det først med Arbeiderpartiets inntreden i regjeringskontorene på 1930-tallet at staten for alvor tok skritt for å virkeliggjøre denne visjonen i praksis. Dette var en aktiv politikk, i motsetning til tidligere, mer gradvise endringer.

Reformen ble vedtatt og iverksatt under Arbeiderpartiets ledelse, og de konkrete endringene ble utformet av partiets representanter i Kirke- og undervisningsdepartementet, med Knut Liestøl og Nils Hjelmtveit som sentrale skikkelser. En av reformens mest markante konsekvenser var at mange tidligere valgfrie former – som ofte var radikale og lå nært folkemålene – nå ble gjort til obligatoriske hovedformer i bokmål. Dette var et betydelig skifte som tvang mange språkbrukere til å endre sine etablerte skrivevaner. Eksempler på slike endringer illustrerer tydelig retningen reformen tok:

• Fremfor å skrive «boken», ble «boka» den anbefalte og foretrukne formen.
• «Hytten» ble erstattet av «hytta».
• Verbformen «kastet» måtte vike for «kasta».
• Substantiver som tidligere hadde endt på -en i bestemt form entall, fikk nå alternative former på -a, som «solen»/«sola».
• Flere diftonger, som i «stein» og «reip», ble erstattet med monoftonger som «sten» og «rep», i et forsøk på å nærme seg uttalen i mange dialekter, samt nynorsk.
• Mange harde konsonanter ble myknet, som f.eks. fra «kast» til «kaste», og fra «vatn» til «vann».

Disse nye formene reflekterte en bevisst satsing på å inkludere elementer som var felles for både nynorsk og et bredt spekter av norske dialekter. Arbeiderpartiet betraktet slike former som mer demokratiske og representative for det norske folkets faktiske språkbruk. Hensikten var å etablere et skriftspråk som omfavnet flertallets språklige praksis, fremfor å kun sementere byborgerskapets tradisjonelle språkvaner. Det var et forsøk på å demokratisere språket ved å trekke det nærmere folket og dermed redusere språklige barrierer, særlig i skolen.

Samnorskprosjektet var et tydelig eksempel på hvordan språk kan bli et ideologisk verktøy. For Arbeiderpartiet var språklig utjevning ikke bare et spørsmål om språkreform, men en del av et større prosjekt for sosial utjevning og nasjonal enhet, der alle samfunnslag skulle få eierskap til et felles nasjonalt språk. Dette reflekterte en tro på statens evne til å forme samfunnet i tråd med politiske idealer.

Sterk motstand mot samnorskpolitikken og 1938-reformen

Reaksjonene på 1938-reformen var umiddelbare og voldsomme. Mange oppfattet den som et utilbørlig og tvangsmessig inngrep i folks språklige frihet, der staten tok seg retten til å diktere hvordan befolkningen skulle skrive, og til dels snakke. Misnøyen var særlig uttalt i byområder og blant konservative språkbrukere, som følte at deres tradisjonelle skriftspråk, riksmålet, ble angrepet og devaluert. Protestene utviklet seg raskt til en omfattende og bitter språkkamp som skulle prege norsk offentlighet i flere tiår.

Riksmålsforbundet, som ble etablert allerede i 1907 for å verne om det tradisjonelle riksmålet, mobiliserte all sin kraft mot reformen. De fordømte endringene som et bevisst forsøk på å utrydde riksmålet til fordel for en statsstyrt samnorsk. Dette synet ble delt av mange, og motstanden samlet ulike grupper som fryktet tap av språklig variasjon og identitet. En viktig kritikk var at reformen brøt med den språklige tradisjonen og påførte unødvendige endringer som skapte avstand til dansk og svensk, og dermed svekket Norges kulturelle bånd til nabolandene. Riksmålsforbundet argumenterte for en friere språkutvikling, uten statlig innblanding.

Den mest kjente og symbolske motstandsbevegelsen var Foreldreaksjonen mot samnorsk, som oppsto på 1950-tallet, primært som en direkte respons på konsekvensene av 1938-reformen og de påfølgende samnorsk-tiltakene i skolen (som rettskrivingsreformen av 1959). Foreldre over hele landet tok i bruk den beryktede «røde pennen» for å korrigere barnas skolebøker tilbake til de former de selv anså som korrekte og tradisjonelle. Aksjonen samlet inn over 400 000 underskrifter mot samnorskpolitikken, noe som vitnet om en bred og dyp folkelig misnøye. Denne protesten var et klart tegn på at Arbeiderpartiets språkpolitikk, selv om den var tuftet på idealer om folkelighet og sosial utjevning, ble oppfattet som et overgrep mot mange borgeres språklige identitet og arverett. Motstanden viste også at spørsmålet om essay og uttrykk var dypt forankret i folks hverdag.

Arbeiderpartiet forsvarte imidlertid reformen ut fra sitt syn om at et felles språk ville fungere som et nasjonalt samlingspunkt, bidra til å bygge broer mellom ulike regioner og samfunnslag, og slik styrke den nasjonale enheten. Partiet argumenterte for at en gradvis tilnærming mellom målformene ville fremme større forståelse og fellesskap i et land som fortsatt var preget av sterke regionale forskjeller. Men til tross for de gode intensjonene, viste historien at spørsmålet om språklig identitet er dypt personlig og emosjonelt. Mange opplevde statens innblanding som et alvorlig inngrep i en grunnleggende rettighet – retten til å bruke og videreføre sitt eget språk slik de kjente det. Dette spenningsfeltet mellom statlig styring og individuell språklig frihet skulle prege norsk språkdebatt i mange tiår fremover, og bidro til å forme dagens norske språk. …