1862-reformen var Norges første offisielle skritt mot et norsk skriftspråk, basert på Knud Knudsens ortofone prinsipper. Den fjernet stumme 'e'-er og anerkjente norske bøyingsformer, og la grunnlaget for bokmålets utvikl
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Hvilke språklige endringer ble vedtatt i 1862?
Språket er et levende system i konstant endring, formet av kulturelle, sosiale og politiske krefter. I Norge har rettskrivingsreformer spilt en sentral rolle i den gradvise overgangen fra dansk til et mer selvstendig norsk skriftspråk. En av de første, og kanskje mest symbolsk viktige, offisielle rettskrivingsreformene fant sted i 1862. Denne reformen regnes som et avgjørende skritt på veien mot et autonomt norsk skriftspråk, og la særlig grunnlaget for utviklingen av det som senere skulle bli bokmål.
Reformen bygget i stor grad på ideene til den innflytelsesrike språkpedagogen Knud Knudsen og hans ortofone prinsipp. Dette prinsippet handlet om å tilnærme skriftspråket norsk uttale, spesielt den dannede dagligtale i byene. I denne fagartikkelen skal vi utforske de språklige endringene som ble innført i 1862-reformen, undersøke hvorfor de ble vedtatt, og drøfte hvilken betydning de fikk for norsk språkbruk og den videre utviklingen av norsk skriftspråk. Vi vil argumentere for at selv om reformen var moderat i omfang, representerte den et fundamentalt skifte i offisiell språkpolitikk.
Norges språklige situasjon før 1862
Etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814, sto Norge overfor en kompleks språklig utfordring. Til tross for politisk selvstendighet fortsatte landet å bruke dansk som sitt offisielle skriftspråk. Dette skriftspråket var i stor grad identisk med det som ble brukt i Danmark, mens talespråket i Norge hadde utviklet seg i en egen retning over flere århundrer. …