1917-reformen var en sentral milepæl i norsk språkhistorie, med obligatoriske endringer som fornorsket bokmål og la grunnlaget for samnorsk. Denne artikkelen utforsker reformens prinsipper, effekter og den historiske kon
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-06
Rettskrivingsreformen av 1917 representerer et vannskille i norsk språkhistorie, med betydelige konsekvenser for både bokmål og nynorsk. Reformen var en kompleks pakke av både valgfrie og obligatoriske endringer, og den markerte det første tydelige skrittet mot realiseringen av samnorsk – en ambisiøs idé om å forene de to målformene. Etter nasjonal uavhengighet i 1905 var det et sterkt ønske om å etablere en tydelig nasjonal identitet, hvor språket spilte en sentral rolle. Dette essayet vil dykke ned i de obligatoriske endringene som ble innført i bokmålet, og utforske deres dyptgripende betydning for det norske språks videre utvikling og den påfølgende språkstriden.
Mens de valgfrie endringene tilbød en viss språklig fleksibilitet og mulighet for gradvis tilpasning, var de obligatoriske endringene utformet for å akselerere fornorskingen av det daværende danskpregede riksmålet. Disse endringene var ikke bare språklige justeringer, men også politiske verktøy for å forme en felles norsk språklig identitet, friere fra tidligere dansk innflytelse. Vi skal se hvordan reformen systematiske endret skrivemåten for å bringe den nærmere norsk talemål, et prinsipp som skulle bli veiledende for norsk språkpolitikk i store deler av 1900-tallet.
Ved å analysere de konkrete obligatoriske justeringene, slik som fjerning av stum 'd', innføring av norske diftonger og forenkling av bøyingsformer, får vi innsikt i hvilke prinsipper som lå til grunn for reformen. Vi vil også belyse den brede konteksten for reformen, inkludert dens målsetninger, dens innvirkning på nynorsk, og de varierte reaksjonene den fremkalte i befolkningen og det språklige miljøet. Dette er et viktig kapittel i historien om norsk språk og identitet.
For bokmålets del innebar de obligatoriske endringene i 1917 primært en forenkling og fornorsking av skrivemåten. Dette var særlig merkbart i bøyingsformer og i behandlingen av stumme bokstaver. Reformen var sterkt influert av Knud Knudsens ortofone prinsipp, som foreslo at skriftspråket i større grad burde reflektere den faktiske uttalen. Knud Knudsen, som ofte omtales som riksmålets far, argumenterte i årtier for at det danske skriftspråket som ble brukt i Norge, burde tilpasses norsk talemål, spesielt den dannede dagligtale i byene. Hans ortofone prinsipp, «skriv som du taler», var grunnleggende for ønsket om å eliminere unødvendige bokstaver og harmonisere skriftspråket med norsk talemål.
Dette prinsippet var ikke bare et spørsmål om praktisk forenkling, men også et ledd i en bredere kulturell og nasjonal bevegelse. Etter unionsoppløsningen i 1905 var det et sterkt ønske om å markere en tydelig språklig uavhengighet fra Danmark. De obligatoriske endringene i 1917 var et kraftfullt politisk signal om at Norge nå aktivt ville forme sitt eget skriftspråk, basert på nasjonale fonetiske og morfologiske normer, snarere enn å holde fast ved en arvet dansk tradisjon.
En av de mest markante obligatoriske endringene var fjerningen av stum 'd' i en rekke ord som tidligere hadde beholdt den danske skrivemåten. Eksempler inkluderer overgangen fra fandt til fant, fra mand til mann, og fra sendte til sendte (der 'd' forsvant i uttalen). Selv om ordet blod beholdt sin skrivemåte, ble det offisielt anerkjent at 'd'-en i uttalen var stum, og reformen la vekt på at slike ord skulle uttales uten 'd'. Denne endringen var en direkte avvisning av den danske ortografien, som inkluderte bokstaver som ikke lenger hadde en fonetisk funksjon i norsk talemål, og det bidro til å gjøre skriftspråket mer fonetisk konsistent og lettvint for norske brukere.
Den stumme 'd' var en levning fra en eldre språkhistorie, hvor den tidligere hadde hatt en hørbar funksjon. I dansk, og dermed også i det dansk-norske skriftspråket, hadde den blitt beholdt av etymologiske og tradisjonelle grunner. Ved å fjerne den, tok reformen et bevisst skritt bort fra historisk stavemåte og mot en mer lydrett fremstilling av dagens norsk. Dette var et symbolsk viktig grep som understreket Norges språklige autonomi.
Reformen tvang også gjennom innføringen av norske diftonger der dansk skrivemåte hadde enkle vokaler. Ord som sten ble obligatorisk endret til stein, og ben ble til bein. På samme måte ble bøn erstattet med bønn, og røg ble til røyk. Disse endringene var en direkte refleksjon av et utbredt trekk i norsk talemål, der diftonger (to vokallyder i samme stavelse, for eksempel 'ei' og 'øy') var vanlige, i motsetning til de enkle vokalene som var mer typiske for dansk skriftspråk. Ved å innføre disse som obligatoriske, signaliserte reformen en bevisst tilnærming til både norske dialekter og nynorsk, som i større grad benyttet seg av diftonger.
Denne justeringen bidro til å gi skriftspråket en mer distinkt norsk klang og identitet. Det handlet om å fange opp og kodifisere de fonologiske særegenhetene som skilte norsk uttale fra dansk. For skolebarn og allmennheten gjorde dette skriftspråket mer gjenkjennelig og naturlig, da det speilet deres egen uttale mer direkte. Dette var et viktig skritt i arbeidet med å demokratisere skriftspråket og gjøre det tilgjengelig for alle lag av befolkningen.
En betydelig forenkling ble innført for bøyingsformer av adjektiver og substantiver, spesielt i bestemt form flertall. Her ble den danske endelsen -erne obligatorisk erstattet med den norsknære endelsen -ene. Dette medførte endringer fra for eksempel hesterne til hestene, og fra gutterne til guttene. For adjektiver ble også former som små (i stedet for smaa) obligatoriske i flertall. Denne justeringen brakte skriftspråket nærmere dagligtalen blant norske barn og voksne, og den ble generelt oppfattet som mer intuitiv og naturlig i skriftlig kommunikasjon, da den samsvarte bedre med den vanlige uttalen.
Disse endringene forenklet grammatikken og reduserte antallet avvik mellom tale og skrift i bøyingssystemet. Det bidro til å standardisere skriftspråket og gjøre det lettere å lære og bruke, særlig for de som ikke var fortrolige med de eldre, danskpregede formene. Det var et ledd i prosessen med å skape et mer enhetlig og nasjonalt forankret skriftspråk som reflekterte norsk morfologi.
En overordnet målsetning for reformen var å øke samsvaret mellom uttale og skrift. Dette innebar en omfattende opprydding i danske skrivemåter som hadde levd videre i det norske skriftspråket, og en erstatning med former som bedre reflekterte den norske uttalen. Klare eksempler på dette er endringen fra kjøbe til kjøpe og fra hjælp til hjelp. Denne tilpasningen var en logisk konsekvens av det ortofone prinsipp og ambisjonen om et skriftspråk som var mer transparent og mindre avhengig av historiske konvensjoner som ikke lenger hadde fonetisk relevans.
Målet var å skape et mer brukervennlig skriftspråk, der skillet mellom uttale og skrift ble minimalisert. Dette var særlig viktig i et land med mange ulike dialekter, hvor et skriftspråk som lå for langt unna talemålet kunne virke fremmedgjørende. Ved å fonetisere skriftspråket ønsket man å gjøre det mer intuitivt for norske brukere, uavhengig av deres dialektbakgrunn, og dermed styrke skriftspråkets posisjon som et nasjonalt felleskapende medium.
Reformen adresserte også fremmedartede bøyingsmønstre, spesielt innenfor verbene. Verbendingen -ede i fortid ble i mange tilfeller forenklet for å samsvare bedre med norsk uttale og grammatikk. Dette førte til obligatoriske endringer som arbeidede til arbeidet og elskede til elsket. En annen obligatorisk endring var overgangen fra -et til -a som perfektum partisipp av sterke verb, som i skrive – skrev – skrevet til skrive – skrev – skrevet/skreven, eller ved å forenkle partisippformer med endelsen -en, som i skreven og gangen. Disse forenklingene ble bindende for skoler, lærebøker og offentlig forvaltning, og de bidro til å standardisere skriftspråket i tråd med en mer norskspråklig norm.
Disse endringene speilet ikke bare uttalen, men også de grammatiske tendensene i norske dialekter og nynorsk, der enklere bøyingsmønstre var vanlige. Ved å innføre disse obligatorisk, presset man skriftspråket bort fra sin danske arv og nærmere en mer genuin norsk grammatisk struktur. Dette var et viktig skritt mot den overordnede ideen om samnorsk, da det reduserte de grammatiske forskjellene mellom de to målformene.
Det essensielle skillet mellom de obligatoriske endringene og de valgfrie var at det ikke lenger var tillatt å benytte de tidligere, danskpregede formene i de tilfellene hvor nye, fornorskede former ble obligatorisk innført. Konsekvensene var umiddelbare: skoleelever ble pålagt å anvende de nye formene i alle skriftlige arbeider og prøver, og forlag måtte rette seg etter de nye normene i produksjon av lærebøker og annet skolemateriale. Dette markerte et tydelig skifte mot en statlig fastsatt språknorm og understreket myndighetenes stadig mer aktive og styrende rolle i språkutviklingen. …