Riksmålsreformen i 1907 var den første offisielle reformen som fornorsket det danske skriftspråket i Norge, basert på Knud Knudsens ortofone prinsipper. Den innførte norske verbformer, fjernet stumme bokstaver og tilpass
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-06
Riksmålsreformen i 1907 markerer et betydningsfullt vendepunkt i norsk språkhistorie. Den var den første offisielle rettskrivingsreformen som for alvor igangsatte prosessen med å fornorske det danske skriftspråket i Norge. Etter at Norge hadde fått sin egen grunnlov i 1814, forble dansk i lang tid det dominerende skriftspråket. Imidlertid, med en økende nasjonal bevissthet og et voksende press fra både nynorskbevegelsen og innflytelsesrike språkpedagoger som Knud Knudsen, ble behovet for å tilpasse skriftspråket til norske forhold stadig tydeligere. I 1907 ble det derfor gjennomført en omfattende reform av riksmålet – en viktig forløper til det moderne bokmålet – som tok store skritt mot å gi skriftspråket et mer genuint norsk preg. I denne artikkelen vil vi utforske hva som konkret ble vedtatt i reformen, begrunnelsen bak endringene, og den vidtrekkende betydningen de fikk for utviklingen av norsk skriftkultur, med et særlig fokus på hvordan reformen bidro til å forme Norges språklige identitet i en tid med nasjonal konsolidering.
Selv om ingen enkeltperson kan krediteres som forfatter av riksmålsreformen av 1907, er det ubestridelig at språkreformatoren Knud Knudsen (1812–1895) er den intellektuelle faderen til de prinsippene reformen bygger på. Knudsen var en banebrytende språkpedagog og filolog som allerede på midten av 1800-tallet argumenterte for en gradvis fornorsking av skriftspråket basert på "dannet dagligtale". Hans mest innflytelsesrike verk, som "Om Norskhed i vor Tale og Skrift" (1856) og "Den landsgyldige norske uttale" (1876), la grunnlaget for ideen om at skriftspråket burde tilpasses talemålet, spesielt byenes talemål. Selv om Knudsen døde før reformen ble vedtatt, var hans ortofone prinsipper – at man skulle skrive som man snakket – det ideologiske fundamentet for 1907-reformen.
Selve reformen var et resultat av politisk vilje og arbeid utført av språkkyndige komiteer oppnevnt av staten. Det var en statlig handling, et "verk" i juridisk og politisk forstand, som reflekterte en bredere nasjonal enighet om at det var på tide å gi Norge et skriftspråk som bedre speilet nasjonens egenart. Reformen ble utarbeidet og vedtatt av Kirke- og undervisningsdepartementet, og målet var å standardisere og modernisere det daværende riksmålet for bruk i skolen og det offentlige.
På begynnelsen av 1900-tallet var Norge en ung nasjon som nettopp hadde løsrevet seg fra unionen med Sverige i 1905. Behovet for å styrke den nasjonale identiteten var stort, og språket spilte en sentral rolle i dette arbeidet. Gjennom fire hundre år under dansk styre hadde det danske skriftspråket festet seg dypt i Norge, spesielt blant embetsstanden og i byene. Selv etter 1814 fortsatte dette skriftspråket å dominere. Dette skapte en avstand mellom det talte språket til det norske folk og det offisielle skriftspråket, en avstand som mange mente var uheldig for nasjonsbyggingen og for utdanningen av befolkningen.
Den litterære konteksten var også preget av denne spenningen. Store forfattere som Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, selv om de skrev på riksmål, bidro i økende grad til å fornorske språket i sine egne verker. Samtidig hadde Ivar Aasen siden midten av 1800-tallet utviklet landsmålet (senere nynorsk), basert på norske dialekter, som et fullverdig alternativt skriftspråk. Denne intense språkdebatten mellom "dansk-norsk" (riksmål) og "norsk-norsk" (landsmål) var en vital del av den kulturelle kampen for nasjonal uavhengighet. Reformen i 1907 var et direkte svar på dette presset, et forsøk på å gi riksmålet en mer norsk drakt og styrke dets nasjonale appell i konkurranse med nynorsk etter det såkalte jamstillingsvedtaket av 1885.
Riksmålsreformen av 1907 er ikke et litterært verk i tradisjonell forstand, men snarere et språkpolitisk dokument og en rettskrivingsreform. Som sjanger tilhører den kategorien normative tekster som setter standarder og regler for språkbruk. Dens primære funksjon var å etablere en offisiell rettskrivingsnorm for riksmålet, som skulle implementeres i skolen og det offentlige forvaltningen. Slike dokumenter er preget av presis, objektiv og autoritativ språkbruk, med fokus på detaljerte regler og eksempler på endringer. De er fundamentale for å forstå utviklingen av skriftspråket og de underliggende ideologiske strømningene i en nasjons språkhistorie. Som en forvaltningsvedtak representerte den et konkret resultat av langvarige faglige og politiske diskusjoner om Norges fremtidige skriftspråk.
Reformen i 1907 var primært en stavemålsreform, med hovedmål om å bringe riksmålet – skriftspråket som ble brukt av byborgerskapet og embetsstanden – mer i samsvar med norsk uttale og grammatikk. Den var sterkt inspirert av Knud Knudsens ortofone prinsipp. Knudsen, som ofte omtales som "bokmålets far", mente at ord burde skrives slik de ble uttalt i "dannet dagligtale". Dette prinsippet var fundert på to hovedpilarer: en pedagogisk og en nasjonal. Pedagogisk ville en lydrett skrivemåte gjøre lese- og skriveopplæringen enklere for norske elever, da de ikke lenger skulle lære et skriftspråk som avvek sterkt fra deres egen talemåte. Nasjonalt ville det gi Norge et skriftspråk som var mer genuint norsk, og dermed bidra til å styrke den nasjonale identiteten etter århundrer med fremmed herredømme.
De konkrete vedtakene i 1907-reformen representerte et markant skifte bort fra danske skrivekonvensjoner og innførte flere elementer som speilet norsk talemålsstruktur. Disse endringene kan kategoriseres som følger:
Den kanskje mest synlige og betydningsfulle endringen var innføringen av norske verbformer i preteritum (fortid) og perfektum partisipp. Før reformen var danske endelser som -ede og -te dominerende, for eksempel i ord som kastede og kjøbte. Med 1907-reformen ble det offisielt tillatt å skrive disse verbformene med de mer norske endelsene -et og -te, slik vi kjenner dem i dag: kastet og kjøpte. Dette var en omfattende endring som gjorde skriftspråket umiddelbart mer gjenkjennelig og naturlig for nordmenn flest. Eksempelvis ble det danske levede til levet eller levde, avhengig av den konkrete uttalen i dannet dagligtale.
En annen viktig del av reformen var arbeidet med å gjøre språket mer lydrett ved å fjerne bokstaver som ikke ble uttalt i norsk talemål. Tidligere fantes det mange stumme bokstaver som var arvet fra dansk. Et sentralt element i denne forenklingen var fjerningen av stum 'd' og 't' i en rekke ord. For eksempel ble godt endret til godt (den stumme 'd' ble fjernet), hardt til hardt og hjerte til hjerte (der den stumme 't'-en ble fjernet eller endret posisjon i uttale). Dette reduserte friksjonen mellom skrift og tale betydelig. En annen viktig endring var overgangen fra den danske formen hv- til v- i mange spørreord, slik at hvad, hvem og hvor ble til vad, vem og vor (selv om disse formene senere delvis ble reversert eller supplert med hva, hvem, hvor i senere reformer, var de et tydelig signal om fornorsking i 1907).
Reformen rettet også oppmerksomheten mot danske bøyingsendelser i substantiver og adjektiver for å bringe dem nærmere norsk bøyingsmønster. Blant annet ble den danske bestemt form flertallsendelsen -erne erstattet med den norske endelsen -ene, slik at for eksempel menneskerne ble til menneskene. For adjektiver ble former som sluttet på -ende (for eksempel levende) beholdt i sin skrivemåte, men forventet uttale ble tilpasset norsk talemåte. Disse endringene bidro til at skriftspråket ble mer i tråd med norske bøyningsmønstre og lyder, og reduserte antallet avvik mellom byenes uttalenorm og skriftspråket.
Et overordnet prinsipp for 1907-reformen var tilnærmingen til det som ble kalt "dannet dagligtale". Dette refererte til talemålet som ble praktisert av den utdannede middelklassen i byene, spesielt i Oslo og de andre østlandsbyene. Knud Knudsen mente at dette talemålsgrunnlaget var det mest hensiktsmessige utgangspunktet for et nasjonalt skriftspråk, i motsetning til Ivar Aasens landsmålsarbeid, som primært tok utgangspunkt i bygdedialektene. Ved å basere reformen på "dannet dagligtale" ønsket man å skape et skriftspråk som var bredt akseptert og forankret i den mest innflytelsesrike delen av befolkningen, samtidig som det distanserte seg fra den rene danskheten. Dette var et pragmatisk kompromiss, som søkte å fornorske uten å bryte for radikalt med tradisjonen, og dermed sikre bred aksept.
💡 Ortofone prinsipperOrtofoni handler om at ord skal skrives slik de uttales. Knud Knudsen var en sterk forkjemper for dette prinsippet, som han mente ville gjøre skriftspråket mer logisk og enklere å lære for norske barn, samt gi det et tydelig norsk preg.
Reformen fra 1907 kan tolkes gjennom flere sentrale temaer som var avgjørende for Norge som nasjon på denne tiden. …