1938-reformen var en radikal språkreform som gjorde mange dialektnære former obligatoriske i bokmål, i et forsøk på å smelte bokmål og nynorsk sammen. Den møtte stor motstand, men endret norsk skriftspråk fundamentalt og
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-06
1938-reformen representerer et sentralt og omdiskutert kapittel i Norges språkhistorie, og den markerer et høydepunkt i den statlige innsatsen for å tilnærme bokmål og nynorsk til hverandre. Dette ambisiøse prosjektet, kjent som samnorsk, hadde som mål å forene de to skriftspråkene til ett felles norsk skriftspråk over tid. Reformen innebar omfattende endringer i rettskrivningen for bokmål, der mange tidligere valgfrie former ble gjort obligatoriske hovedformer. Vedtatt og gjennomført av Arbeiderpartiet, var reformen motivert av et ønske om et mer folkelig, demokratisk og samlende skriftspråk som reflekterte folkets talemål. I denne artikkelen skal vi utforske hva som konkret ble vedtatt i 1938, hvilke språklige endringer som ble innført, og hvilken betydning dette fikk for utviklingen av norsk skriftspråk, samt hvordan reformen ble møtt og hvilke langvarige konsekvenser den fikk. Tesen er at 1938-reformen var et radikalt, men også omstridt forsøk på statlig språkstyring som fundamentalt endret bokmålet og intensiverte språkstriden, til tross for sin ambisjon om språklig enhet.
💡 Kort oppsummert1938-reformen var en radikal endring i norsk rettskrivning, spesielt for bokmål, der mange talemålsnære former ble obligatoriske. Målet var å føre bokmål og nynorsk sammen til samnorsk. Reformen innførte systemet med hovedformer (obligatorisk i skolen) og klammeformer (valgfrie alternative former). Den var et politisk initiativ fra Arbeiderpartiet, men møtte sterk motstand og intensiverte språkstriden. Til tross for motstanden satte den varige spor i norsk språk og språkpolitikk.
For å forstå omfanget og viktigheten av 1938-reformen er det essensielt å se den i lys av den langvarige norske språkstriden og samnorskprosjektet. Helt siden Norges løsrivelse fra Danmark i 1814 hadde debatten rast om hvilket skriftspråk nasjonen skulle ha. Skulle man beholde det dansk-norske skriftspråket (senere riksmål), gradvis fornorske det, eller skape et nytt skriftspråk basert på norske dialekter (landsmål, senere nynorsk)? Denne grunnleggende splittelsen la fundamentet for en kompleks språkhistorie preget av både politiske og kulturelle kamper. Den språklige nasjonsbyggingen var en del av et større prosjekt om å definere hva det ville si å være norsk, uavhengig av tidligere unioner.
Tidligere rettskrivningsreformer, særlig i 1907 og 1917, hadde allerede tatt skritt mot en fornorskning av riksmål og innført mange talemålsnære former. Reformen av 1907 innførte harde konsonanter (f.eks. skip istedenfor skib) og doble konsonanter (f.eks. fram istedenfor frem). I 1917 ble det innført valgfrie former for en rekke ord, ofte med to former – en konservativ og en radikal, som for eksempel vann/vatn og sten/stein. Imidlertid var disse endringene i stor grad preget av valgfrihet, der både konservative og mer radikale former kunne brukes side om side. Disse reformene la dermed grunnlaget for en utvikling, men uten den samme graden av statlig styring og obligatoriske krav som kom i 1938. De vitnet om en gradvis bevegelse vekk fra dansk, men uten den fullverdige sammensmeltningsagendaen som skulle komme.
På 1930-tallet var Arbeiderpartiet, som hadde kommet til makten og sto sterkt, en pådriver for samnorskpolitikken. Deres ideologi om likhet, folkestyre og sosial utjevning omfattet også språket. Tanken var at et felles skriftspråk ville minske sosiale forskjeller, styrke nasjonal identitet og representere et brudd med den danske språkarven. Et samlet språk ble sett på som et demokratisk verktøy, som skulle tilhøre hele folket og ikke bare en utvalgt elite. Politikken var aktivt utformet for å lede språket i en bestemt retning, en retning som skulle speile norske dialekter og dermed oppleves mer autentisk norsk for flertallet av befolkningen. Denne visjonen var fundamentet for den radikale 1938-reformen, som forsøkte å akselerere denne prosessen.
Reformen i 1938 gjaldt først og fremst bokmål, som på denne tiden fortsatt bar preg av sin danske opprinnelse, selv om fornorskningsprosessen var i gang. Det som kjennetegnet 1938-reformen, og gjorde den til den mest radikale i sin tid, var at den gjorde mange av de folkelige og dialektnære formene obligatoriske hovedformer. Dette fikk umiddelbare og store konsekvenser for språket i skoleverket, lærebøker og offentlig forvaltning. Reformen var et tydelig signal om statens vilje til å styre språkutviklingen aktivt i retning av en samnorsk fremtid.
En av de mest fundamentale endringene i 1938 var overgangen fra et system med stor valgfrihet til et system der mange tidligere valgfrie, radikale former ble gjort obligatoriske. Konservative former, som frem til da hadde vært aksepterte og utbredte, ble enten fjernet eller degradert. Dette innebar en klar prioritering av former som var mer i tråd med norske talemål og nynorsk. Endringen var ikke bare en justering, men en omveltning av den etablerte bokmålsnormen.
Eksempler på slike endringer var at de danske bestemt form entall-endingene for substantiv ble erstattet med norske varianter. Tidligere konservative former som boken, gutten, kastet, siden og solen ble erstattet med obligatoriske former som boka, guten, kasta, sida og sola. Disse nye, obligatoriske formene var tydelig inspirert av nynorsk og norske dialekter, og hensikten var å gjøre skriftspråket mer representativt for befolkningens faktiske talemål. Dette markerte en politisk prioritering om å la skriftnærme seg tale, og slik bidra til den ønskede samnorske utviklingen. Disse endringene krevde en betydelig omstilling for språkbrukere som var vant til de eldre formene.
For å styre språkutviklingen, men samtidig gi et visst rom for eksisterende språkbruk, innførte reformen et system med to typer former: hovedformer og klammeformer (også kalt sideformer). Hovedformene var de som skulle brukes i lærebøker og av lærere i skolen. Dette var de formene staten ønsket å fremme som standard og som et ledd i den fremtidige samnorsken. Klammeformer, derimot, var alternative former som også var lovlige å bruke, men som ikke skulle være utgangspunkt for undervisningen. De ble gjerne presentert i parentes, for eksempel var boka hovedformen, mens (boken) var en akseptabel klammeform for privat bruk.
Dette systemet ble et redskap for å gjøre overgangen fra et mer riksmålsnært skriftspråk til et mer samnorskpreget bokmål mer gradvis, samtidig som staten klart signaliserte og styrte utviklingen i en bestemt retning. Hensikten var å myke opp innføringen av de radikale endringene, mens den langsiktige planen om et samnorsk skriftspråk ble opprettholdt. Selv om klammeformene ga en illusjon av valgfrihet, var den pedagogiske og politiske vekten entydig på hovedformene, og dette skapte en klar retning for språkutviklingen i skolen og det offentlige rom.
Et kjennetegn ved 1938-reformen var den tydelige integreringen av former fra nynorsk inn i bokmålet. Mange språktrekk som tidligere var eksklusive for nynorsk, ble nå anerkjent og innført som en del av bokmålsrettskrivningen. Dette gjaldt blant annet endinger i verb og substantiv. For eksempel ble kasta innført i stedet for kastet som den obligatoriske hovedformen, og jenta erstattet piken (som hadde blitt degradert allerede i 1917, men 1938 forsterket dette ved å gjøre jenta til hovedform). På samme måte ble sola den foretrukne formen fremfor solen.
Denne bevisste tilnærmingen var et klart uttrykk for den overordnede planen om å smelte sammen bokmål og nynorsk på sikt. Ved å innføre såpass mange samsvarsformer, ville man gradvis erodere forskjellene mellom de to målformene. 1938-reformen representerte dermed det mest konkrete og mest inngripende forsøket på å gjennomføre denne sammensmeltingen gjennom språknormering, ved å trekke bokmålet nærmere sin «språksøster» nynorsk. Dette var et sterkt symbol på ønsket om å skape et enhetlig norsk skriftspråk, forankret i norske talemål.
Selv om systemet med klammeformer formelt tillot bruk av noen tradisjonelle former, var det ingen tvil om at staten aktivt ønsket å styre språkutviklingen i én bestemt retning. Dette kom særlig tydelig frem i skoleverket, som ble hovedarenaen for implementering av reformen. Det ble utarbeidet nye lærebøker der kun hovedformene ble benyttet, og elevene ble forventet å lære og bruke disse. Lærerne fikk klare retningslinjer for hvilke former de skulle undervise i, noe som i praksis reduserte den reelle valgfriheten betydelig for dem som skulle lære språket. Skolen fungerte som et primært instrument for språkutjevning og enhet. …