Dette satiriske essayet, inspirert av Jonathan Swift, foreslår en absurd pusteskatt for å løse klimakrisen. Det er en bitende kritikk av samfunnets handlingslammelse, forbruk og sosial ulikhet, og bruker ironi, overdrive
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Vår tid er preget av en overveldende utfordring: klimakrisen. Til tross for politiske løfter om utslippskutt, vitner hverdagen om en stadig økende flytrafikk, overfylte kjøpesentre, og et skremmende forbruk der fullt brukbare varer kastes. Det er åpenbart at de konvensjonelle løsningene, som bygger på gradvise endringer og frivillighet, ikke lenger strekker til for å møte problemets alvor. Vi står ved et veiskille hvor radikale grep er uunngåelige. Derfor vil jeg, med den største alvor og et håp om en fullstendig og garantert løsning, fremme et beskjedent forslag som, uansett kostnad for den enkelte, vil sikre klodens fremtid og menneskehetens overlevelse i en bærekraftig form.
Et radikalt, men nødvendig, forslag for en grønnere fremtid
Mitt forslag er både enkelt i sin premiss og uunngåelig i sin konsekvens, dersom vi genuint ønsker å takle klimautfordringen med den nødvendige kraft. Vi må innføre en nasjonal skatt på selve pusten til hver enkelt borger. Siden ethvert menneske ubestridelig puster ut karbondioksid (CO₂) – en primær drivhusgass – bør det innføres en obligatorisk avgift per åndedrag. Dette tiltaket, som jeg har vurdert nøye og funnet urokkelig logisk, vil tjene et dobbelt formål: For det første vil det drastisk redusere befolkningens samlede utslipp av klimagasser ved kilden, altså fra lungene, og for det andre vil det tilføre statskassen betydelige inntekter. Disse inntektene kan øremerkes utvikling av grønn teknologi, storskala skogplanting og andre bærekraftige løsninger som bidrar til en karbonnegativ fremtid, eller, mer umiddelbart, finansiere de nødvendige administrative kostnadene ved et slikt banebrytende system. …