Denne artikkelen utforsker Asbjørnsen og Moes særegne «eventyrstil» og dens distinkte forskjeller fra datidens danske språkbruk. Vi analyserer stilens språklige kjennetegn, som ordvalg, syntaks og
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Asbjørnsen og Moes eventyrsamling og den særegne eventyrstilen
På midten av 1800-tallet var Norge inne i en periode preget av nasjonal romantisisme og et sterkt ønske om å bygge en egen norsk identitet, uavhengig av tidligere unioner. I dette arbeidet spilte innsamling og publisering av folkeminne og folkediktning en sentral rolle. Blant de fremste skikkelsene i denne nasjonale prosessen sto Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, som gjennom sitt banebrytende arbeid samlet inn og utga en rekke norske folkeeventyr. Disse eventyrene ble presentert i et språk som tydelig brøt med det tradisjonelle, danskpåvirkede skriftspråket som hadde dominert i Norge i flere århundrer. Det unike språket de utviklet, ble senere kjent som «eventyrstilen» – en særegen og bevisst fornorsket skriftform som syntetiserte elementer fra det danske skriftspråket med trekk fra norsk talemål og dialekter. I denne artikkelen skal vi utforske eventyrstilens kjennetegn, analysere dens distinkte forskjeller fra datidens danske språkbruk, og vurdere dens langtrekkende betydning i norsk språk- og kulturhistorie. Vår tese er at eventyrstilen ikke bare var en litterær innovasjon, men et avgjørende språkpolitisk grep som la fundamentet for den videre fornorskingen av skriftspråket og befestet en selvstendig norsk litterær og språklig tradisjon. …