Å vokse opp mellom to kulturer Å vokse opp mellom to kulturer er både en gave og en utfordring. Det kan gi et rikt perspektiv på livet, flere språk, flere tradisjoner og en sterk identitetsfølelse – men det kan også føre til forvirring, konflikter og en følelse av å ikke høre helt til noe sted. Jeg vet det fordi jeg…
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Å vokse opp mellom to kulturer
Å vokse opp mellom to kulturer er både en gave og en utfordring. Det kan gi et rikt perspektiv på livet, flere språk, flere tradisjoner og en sterk identitetsfølelse – men det kan også føre til forvirring, konflikter og en følelse av å ikke høre helt til noe sted. Jeg vet det fordi jeg har opplevd det selv. Å ha røtter i ett land og vokse opp i et annet gjør at man stadig må navigere mellom verdier, normer og forventninger som noen ganger kolliderer.
Hjemme kan man oppleve én virkelighet. Foreldre snakker et annet språk enn læreren, har andre matvaner, andre regler og en annen forståelse av hva som er «riktig» og «galt». De har kanskje vokst opp i et samfunn der fellesskap og lydighet veier tyngst, mens man på skolen lærer at selvstendighet og individuelle valg står i sentrum. Når man er barn, tenker man kanskje ikke så mye over det. Men etter hvert som man blir eldre, blir man mer bevisst på kontrastene – og da kan det begynne å gnage.
Jeg har mange ganger kjent på følelsen av å være «mellom». Ikke helt norsk. Ikke helt «den andre». Når jeg er sammen med familie fra hjemlandet, føler jeg meg noen ganger for norsk. Jeg snakker språket, men ikke helt flytende. Jeg forstår tradisjonene, men deltar ikke alltid med samme naturlighet. Og når jeg er i Norge, kan jeg føle meg annerledes fordi jeg har et annet etternavn, en annen matboks, eller foreldre med aksent. Jeg tilhører begge – og ingen. …