Fordøyelse hos ulike riker: ekstrasellulær fordøyelse hos bakterier, arker og sopper; fagocytose hos protister; fotosyntese og næringsopptak hos planter (NPK, Rhizobium, kjøttetende planter); menneskets fordøyelseskanal med mekanisk og kjemisk fordøyelse; tarmflora og mikrobiom. VG2/VG3-nivå.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-16
Alle organismer trenger næring – ikke bare for å overleve, men for å vokse, bevege seg, tenke og reprodusere. I fordøyelsen blir store molekyler brutt ned til mindre byggesteiner som kroppen kan ta opp og bruke. Fra den ørsmå bakterien som skiller ut enzymer ut i miljøet, til det avanserte fordøyelsessystemet i mennesket – prinsippet er det samme: stort må bli smått før det kan gjøre nytte for seg.
Når vi snakker om næringsstoffer, mener vi to ulike ting. Noen næringsstoffer gir energi, andre gjør det ikke. Skillet er viktig for å forstå hvorfor en plante ikke greier seg på vann og luft alene, og hvorfor mennesker ikke greier seg på vitaminpiller alene.
De energibærende næringsstoffene er karbohydrater, fett og proteiner. Det er store makromolekyler som kan brytes ned i celleåndingen og frigjøre energi i form av ATP. Hos fotoautotrofe organismer (planter, blågrønnbakterier og en del protister) blir energien fanget direkte fra sola og lagret i glukose gjennom fotosyntesen. Heterotrofe organismer (mennesker, dyr, sopper og mange bakterier) har ingen slik mulighet – de må ta opp ferdige organiske molekyler ved å spise andre organismer.
De ikke-energibærende næringsstoffene er vitaminer og mineraler (næringssalter). De gir ingen energi, men er likevel uunnværlige. Vitaminer fungerer ofte som koenzymer som hjelper enzymene med å virke, mens mineraler bygges inn i alt fra DNA og hemoglobin til klorofyll og enzymer. Mangler du B12 eller jern, hjelper det ikke hvor mange brød du spiser – byggesteinene mangler.
De energibærende næringsstoffene – karbohydrater, fett og proteiner – er store makromolekyler som gir energi når de brytes ned. De ikke-energibærende næringsstoffene – vitaminer og mineraler – gir ingen energi, men er nødvendige byggesteiner og hjelpemolekyler.
Bakterier, arker og sopper har en helt spesiell strategi for fordøyelse: de skiller ut enzymer ut i omgivelsene og lar nedbrytningen skje utenfor cellen. Først når de store molekylene er spaltet til små biter, tar organismen dem opp gjennom cellemembranen. Vi kaller dette ekstrasellulær fordøyelse – og det er hovedgrunnen til at en sopp på en gammel trestubbe etter hvert ser ut til å «smelte» trestubben innenfra.
Sopper, som kantarell og steinsopp, vokser mot maten ved å lage et enormt nettverk av tynne tråder kalt hyfer. Hyfene presser seg inn mellom celler i dødt løv eller trevirke og skiller ut fordøyelsesenzymer som bryter ned cellulose og lignin. Det vi ser på bakken som «sopp», er bare reproduksjonsorganet – selve organismen ligger som et fint, hvitt nett under mosen og kan dekke flere tusen kvadratmeter.
Bakterier og arker er små, men slett ikke passive. De har ofte ulike utvekster på utsiden som hjelper dem å finne maten. En flagell er en lang piskeformet hale av kveilet protein som kan rotere og drive bakterien framover som en korketrekker. Pili er kortere, hårliknende utvekster som hjelper bakterien å feste seg på overflater – for eksempel slimhinnen i tarmen vår. Cilier er små, hårliknende strukturer som dekker mange arker og hjelper dem å bevege seg.
Bakterier kan bevege seg mot næring ved hjelp av flageller, og feste seg til overflater med pili. Mange arker bruker cilier til bevegelse.Når en bakterie eller sopp har funnet næringen, slipper den løs sine fordøyelsesenzymer. Disse spalter store molekyler – proteiner til aminosyrer, polysakkarider til glukose, fett til fettsyrer – og de små molekylene blir tatt opp gjennom cellemembranen ved passiv eller aktiv transport. Inni cellen bruker organismen byggesteinene til å bygge opp egne molekyler (anabolisme) eller bryter dem videre ned i celleåndingen for å lage ATP, energimynten som driver mekanisk arbeid, aktiv transport og kjemiske reaksjoner.
En bakterie som er 1 mikrometer lang, kan svømme med en fart på 30 mikrometer per sekund – 30 ganger sin egen kroppslengde. Skulle et menneske på 1,70 m svømme like raskt i forhold til kroppslengden, ville det tilsvare 51 meter per sekund. Men rekorden tilhører en arke som beveger seg hele 500 ganger sin egen kroppslengde i sekundet. Det skyldes en flagell som spinner rundt på samme måte som en propell.
Protistriket er det mest mangfoldige av alle. Her finner vi alt fra encellede planktonalger som kiselalger, til store, flercellede tang og tare som blæretang og sukkertare. Vi finner også de små, fritt-svømmende «dyrene» som amøber og tøffeldyr. Felles for dem alle er at cellen er eukaryot – med kjerne og organeller – men de har ulike strategier for å skaffe seg mat.
Store alger som tang og tare sitter fast på bunnen med et festeorgan og kan ikke bevege seg aktivt. De tar opp næringsstoffene de trenger, direkte fra havvannet, mens karbon binder de selv ved fotosyntese. Encellede algeprotister, som Euglena, kan derimot bevege seg aktivt. Euglena har én flagell og en liten øyeflekk som kjenner igjen hvor lyset kommer fra. Slik kan den styre kursen mot lyset og «produsere sin egen mat» ved fotosyntese – en kombinasjon av plante- og dyreegenskaper i én og samme celle. …