Kommunikasjon, relasjon og språk

Sammendrag

Den voksnes ansvar og relasjonsferdigheter

I møtet mellom barn og voksen er ikke partene likestilte. Den voksne har alltid hovedansvaret for kvaliteten på relasjonen. Det kalles at forholdet er asymmetrisk. Selv om et barn er sint eller avvisende, er det den voksne som må ta ansvar for å møte barnet på en god måte.

Relasjonsferdigheter handler om å være til stede, vise ekte interesse og være følelsesmessig tilgjengelig. En voksen som er stresset eller avvisende, gjør ofte at barnet trekker seg tilbake. En voksen som er rolig og oppmerksom, gjør at barnet tør å åpne seg. Måten den voksne er på, påvirker altså hele samspillet.

Språkutvikling og betydningen for personligheten

Språket utvikler seg gradvis. Først kommer pludring og babling, deretter de første ordene rundt ettårsalderen. Så følger toordsytringer og etter hvert lengre setninger. Ordforrådet vokser hele tiden. Det passive ordforrådet, altså ordene barnet forstår, er større enn det aktive, altså ordene barnet selv bruker.

Språket har stor betydning for personlighetsutviklingen. Gjennom språk setter barnet ord på følelser, tanker og behov. Barnet bygger identitet, forstår seg selv og verden, og lærer å regulere følelser. Et barn med godt språk mestrer sosiale situasjoner lettere. Den voksne støtter språket ved å sette ord på det som skjer, lese, synge og samtale.

Anerkjennende kommunikasjon

Anerkjennende kommunikasjon bygger på tanker fra blant andre Berit Bae. Prinsippene handler om å lytte, forstå, akseptere og bekrefte. Den voksne prøver å se situasjonen fra barnets perspektiv og tar barnets opplevelse på alvor, selv om den voksne ikke er enig.

Et sentralt begrep er definisjonsmakt. Den voksne har makt til å definere hvordan barnets opplevelse blir forstått. Denne makten må brukes med omtanke. Anerkjennelse er ikke det samme som ros. Ros vurderer det barnet gjør, mens anerkjennelse møter det barnet føler og opplever innenfra.

Kommunikasjonsmetoder og tegn til tale

Kommunikasjon er både verbal og nonverbal. Ord er verbal kommunikasjon. Kroppsspråk, blikk, mimikk og tonefall er nonverbal kommunikasjon. Aktiv lytting betyr å vise at du følger med, gjennom å nikke, oppsummere og stille spørsmål.

Tegn til tale er en metode der du bruker håndtegn samtidig som du snakker vanlig. Man tegner bare nøkkelordene, for eksempel «spise», «vente» eller «mer». Metoden hører inn under ASK, alternativ og supplerende kommunikasjon. Tegn til tale støtter forståelsen og gir barn med forsinket eller manglende språk et verktøy til å gjøre seg forstått. Tegnene erstatter ikke talen, men følger den.

Trygghet og tillit i samtalen

En barne- og ungdomsarbeider snakker med mange: barn, unge, foresatte, kolleger og andre samarbeidspartnere. Kommunikasjonen må tilpasses mottakeren. Med barn bør du gå ned på barnets nivå, bruke enkelt språk og gi god tid. Med foresatte er du saklig, respektfull og lyttende. Tillit bygges over tid gjennom å være forutsigbar, holde det du lover og være ærlig.

Nøkkelbegreper

Anerkjennende kommunikasjon Å møte barnets opplevelse med lytting, forståelse og bekreftelse, uten å vurdere om følelsen er riktig. Relasjonskompetanse Den voksnes evne til å skape og holde ved like gode relasjoner gjennom nærvær og innlevelse. Definisjonsmakt Den voksnes makt til å bestemme hvordan barnets opplevelse blir forstått og beskrevet. Aktiv lytting Å vise at du følger med gjennom blikk, nikk, oppsummering og spørsmål. Nonverbal kommunikasjon Budskap som formidles uten ord, som kroppsspråk, mimikk, blikk og tonefall. Tegn til tale Å bruke håndtegn for nøkkelord samtidig som man snakker, for å støtte forståelsen. ASK Alternativ og supplerende kommunikasjon; metoder og hjelpemidler for dem som har lite eller manglende tale. Inntoning Å møte og speile barnets følelsesuttrykk, slik at barnet føler seg forstått. Passivt og aktivt ordforråd Ordene barnet forstår (passivt) er flere enn ordene barnet selv bruker (aktivt). Jeg-budskap Å si hvordan du selv opplever noe framfor å anklage, for eksempel «jeg blir lei meg når ...».

Oppgaver

1. Gjør rede for den voksnes ansvar i samhandling med barn og unge. Drøft hvordan den voksnes relasjonsferdigheter kan påvirke samspillet mellom barn og voksen. Bruk eksempler.
2. Beskriv hovedtrekkene i barns språkutvikling, og forklar hvilken betydning språket har for personlighetsutviklingen.
3. Gjør rede for prinsippene for anerkjennende kommunikasjon. Forklar hva tegn til tale er, og vis med et eksempel hvordan det kan brukes i samtale med et barn.

Case med modellbesvarelse

Case. Du er lærling på en SFO. Emil på 7 år har forsinket språkutvikling og bruker få ord. I frileken vil han ofte være med, men klarer ikke å si det med ord. I dag river han til seg en bil fra Sara, roper høyt og dytter henne. Sara begynner å gråte. Hvordan vil du møte Emil i denne situasjonen, og hvilke tiltak kan støtte kommunikasjonen hans over tid? Begrunn svaret faglig. Modellbesvarelse. Observasjon: Emil vil delta i leken, men mangler ord til å uttrykke det. Når språket ikke strekker til, løser han det med kropp og handling. Han river til seg bilen og dytter fordi han ikke har andre verktøy. Sara blir redd og lei seg.

Tiltak i situasjonen: Først går jeg rolig ned på Emils nivå og får blikkontakt. Jeg setter ord på det jeg tror han føler: «Du ville ha bilen. Du ble sint.» Slik viser jeg at jeg forstår ham. Samtidig bruker jeg tegn til tale for nøkkelordene «vente» og «min tur», slik at han lettere forstår og selv får et verktøy. Deretter hjelper jeg ham inn i leken med ord og tegn, og trøster Sara.

Tiltak over tid: Sammen med kollegene og foresatte bruker vi tegn til tale systematisk i hverdagen. Vi setter ord på det som skjer, og gir Emil god tid til å svare.

Faglig begrunnelse: Å møte følelsen hans før jeg korrigerer handlingen, er anerkjennende kommunikasjon. Jeg tar opplevelsen hans på alvor uten å godta at han dytter. Som voksen har jeg hovedansvaret for relasjonen, siden forholdet er asymmetrisk. Tegn til tale støtter forståelsen og gir Emil en måte å gjøre seg forstått på. Det kan dempe frustrasjonen og forebygge at han bruker kropp i stedet for ord. Når Emil får uttrykt seg, styrkes både selvbildet og det sosiale samspillet, fordi språk og personlighetsutvikling henger sammen.

Svaret viser voksenansvar, anerkjennende kommunikasjon, bruk av tegn til tale og sammenhengen mellom språk og personlighetsutvikling.

Flere caseoppgaver

Case. Vilde (4 år) bygger et høyt klosstårn i barnehagen. Tårnet velter for tredje gang. Hun kaster klossene utover gulvet, setter seg ned og sier høyt: «Jeg får det ikke til. Jeg er dum.» En barne- og ungdomsarbeider står i nærheten. Gjør rede for hvordan hun bør møte Vilde. Bruk begrepene anerkjennelse, ros og definisjonsmakt. Vis modellbesvarelse Modellbesvarelse.Observasjon: Vilde er tydelig frustrert. Hun kaster klossene og bruker et negativt utsagn om seg selv: «Jeg er dum.» Atferden viser at hun trenger hjelp til å regulere følelsene sine. Tiltak: Barne- og ungdomsarbeideren går rolig ned på Vildes nivå og får blikkontakt. Hun setter ord på følelsen: «Jeg ser at du ble sint da tårnet veltet. Det er kjedelig når noe man har jobbet med, faller.» Hun bekrefter opplevelsen før hun hjelper videre. Hun unngår tomme rosord som «så flink du er», og korrigerer forsiktig selvbildet: «Du er ikke dum. Dette er vanskelig, og vi kan prøve sammen.» Deretter tilbyr hun konkret støtte, for eksempel en bredere base på tårnet. Faglig begrunnelse: Å sette ord på følelsen er anerkjennende kommunikasjon slik Berit Bae beskriver den. Den voksne møter barnets egen opplevelse uten å vurdere den. Ros er derimot en ytre vurdering ut fra den voksnes målestokk, og kan gjøre barnet avhengig av bekreftelse. Gjennom definisjonsmakt påvirker den voksne hvordan Vilde oppfatter seg selv. Ved å avvise «dum» og normalisere at noe er vanskelig, bruker hun denne makten med omsorg. Relasjonen er asymmetrisk: ansvaret for kvaliteten ligger hos den voksne. Kobling til kompetansemål: Oppgaven treffer kompetansemålet om anerkjennende kommunikasjon og om å kommunisere på en måte som fremmer trygghet og tillit. Case. Sander (5 år) har lite talespråk. Han bruker tegn til tale og en kommunikasjonsbok med symboler (ASK). Under måltidet peker han og lager lyder, men de andre barna forstår ham ikke. Han trekker seg unna og blir sittende alene. Ved henting sier foresatte at de er bekymret for at han er ensom. Drøft hvordan barne- og ungdomsarbeideren bør følge opp Sander og samarbeide med foresatte. Vis modellbesvarelse Modellbesvarelse.Observasjon: Sander vil kommunisere, men blir ikke forstått av de andre barna. Han trekker seg tilbake og blir sittende alene. Foresatte er bekymret for at han isoleres. Tiltak: Barne- og ungdomsarbeideren tar aktivt i bruk tegn til tale selv, og sørger for at kommunikasjonsboka alltid er tilgjengelig ved måltidet. Hun lærer de andre barna noen enkle tegn, slik at de kan svare Sander. Hun gir ham god tid til å uttrykke seg, og tar ikke ordet fra ham. I samtalen med foresatte lytter hun, anerkjenner bekymringen og forteller konkret hva barnehagen gjør. De avtaler å bruke de samme tegnene hjemme og i barnehagen. Faglig begrunnelse: …